Hva er egentlig definisjon på å være ett spirituelt menneske?
Er det slik at du må være klarsynt, ett medium, en healer for at du kan få en slags bekreftelse på at du endelig er det.
La meg dele litt av min egen historie i dette og hva jeg selv tenkte da og hva jeg tenker nå. Dette er min historie.
Før jeg i det hele tatt ble med på tv og ble kjent for mine gaver , så var jeg overhodet ikke inni dette miljøet. Jeg var nyskjerrig eller meget nyskjerrig. Jeg følte den gang at jeg var inne på noe som føltes riktig ut inni meg og jeg fulgte den tråden.Jeg var naiv og åpen.
Jeg oppdaget Lisa Williams, som jeg beundret så enormt mye for alt hun kunne og hva hun sto for. Den jordnære og den fine tilnærmingen hun hadde med seg, det var så fint!
Samtidig så var jeg stor Nettby tilhenger ( Det første nettbaserte møtestedet for alle) Jeg kom i kontakt med mange spirituelle mennesker og jeg elsket det. Det var så gøy og spennende. Mennesker som jeg så på som en guru. Jeg ble fortalt den gang at lys og kjærlighet er det å være ett spirituelt menneske. Og har du evner så er det viktigst av alt. Da er du on point, ble jeg fortalt.
Jeg ble med på jakten på den 6 sans, fullstendig uviten om hva som skulle møte meg. Men jeg hadde en tanke om at nå kunne jeg endelig bli en del av miljøet. Bli godtatt og at en stor lengsel endelig skulle bli fylt inni meg.
Det skjedde ikke, for jeg opplevde at jeg kom lenger fra meg selv en før jeg ble med. Alt jeg hadde blitt fortalt om lys og kjærlighet var løgn. Det stemte ikke, for jeg var mer redd for kjærlighet en noen gang. For jeg følte det miljøet gjorde meg liten og ubrukelig. Reisen var viktig for meg, så missforstå meg rett.
Hadde lovet meg selv at jeg aldri skulle konkurrere med andre spirituelle igjen. Helt til jeg fikk en mail fra Nederland , jeg gikk mange mange runder med meg selv før jeg sa ja. Jeg måtte på denne reisen, jeg visste at den ville bli viktig for meg.
Der møtte jeg heldigvis ei som jeg kunne identifisere meg med. Vi hadde det så innmari gøy sammen, like dårlig i engelsk , så lite høytidelig og vi hadde det samme humoren, vi brukte mye tid sammen. Og jeg tror det som var så godt var at hun var så langt ifra det som jeg ble fortalt om hvordan en spirituell person skal være.
Jeg følte jeg fikk puste og jeg følte meg levende sammen med henne.
Petra var rå på å være ett menneske , fylt med masse følelser, følsom, sårbar, glad, elskverdig osv. Jeg digget henne. Jeg ble så utrolig glad i henne , fordi jeg så mange deler av meg selv i henne. Hun var så raus og fylt med masse kjærlighet. Hun hadde masse lys i seg, men hun snakket aldri om det. Hun trengte det ikke, jeg kunne merke det på måten hun var på og det var nok.
Jeg kom hjem med den viktigste erfaringen. Om jeg skulle tørre å vise meg selv så måtte jeg omfavne alle mine egne mørke sider.
Hun visste meg tegn på veien inn til mitt eget lys, med å være så genuin og ekte mot meg.
Veien skulle være lang å gå, for jeg hadde for lite forståelse og for lite kjennskap til meg selv. Det jeg var rå på var å være noe for alle andre. Jeg ville at andre synes jeg var flink , jeg måtte prestere og være tilgjengelig.
Jeg måtte miste meg selv før jeg kunne finne meg selv igjen. For det skjedde ett år etter jeg kom hjem fra Nederland.
Jeg tror jeg tillot meg selv og bare slippe alt, jeg maktet ikke å være med mer. Jeg maktet ikke å bli satt i bås, jeg maktet ikke all det negative fra miljøet , jeg maktet rett og slett ikke mer. Fordi jeg forsvant fullstendig i ett rot der ute som var så langt ifra meg selv.
Jeg lovde meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen til alle de dårlige følelsene jeg hadde mens det sto på.
Det var den gang.
“I dag er jeg en helt annen person, en bedre versjon av meg selv som forstår mer og har en enorm kjennskap til meg selv.”
Da jeg åpnet opp for å snakke om mine egne mørke sider , mine erfaringer osv både via blogg, facebook , instagram , youtube. Så brukte jeg disse plattformene til å av mystifisere det å være spirituell.
Jeg har aldri sagt at jeg er hverken lys eller kjærlighet noen gang og det kommer jeg heller aldri til å si, for jeg er ikke det og jeg vil heller ikke være det.
Jeg vil ikke bli satt i bås igjen, jeg vil ikke fremstå som perfekt når jeg overhodet ikke er det. Jeg faller og jeg feiler gang på gang. Men jeg tar lærdommen med meg og erkjenner meg selv i hva jeg ikke kan og hva jeg er dårlig på. Men en ting jeg er god på er at jeg prøver.
Noen ganger så funker det som fy når jeg prøver og noen ganger funker det ikke. Men jeg har iallfall prøvd.
Jeg vandrer her på jorden for at jeg ønsker oppriktig å bli hel inni meg selv. At jeg skal slippe å bli trigget av andre, at jeg skal slippe å føle meg liten og ubrukelig. At jeg skal slippe å være uærlig mot meg selv, slippe å ikke elske meg selv, slippe å bli dømt osv.
Jeg jobber daglig med å gjøre gode gjerninger for meg selv og andre, jeg gjør handling ut av tankene mine, og noen dager gidde jeg ikke å gjøre noenting, Og jeg liker min hverdag, jeg setter pris på at jeg lever og jeg jobber for at min livskvalitet skal være god.
Noen dager er jeg skikkelig dårlig på å være ett levende menneske med masse følelser.
For det er nemlig jeg har lært mest av på denne spirituelle reisen jeg er på,så er det når jeg blir trigget av andre så er det mine mørke sider som våkner. Og det er nettopp de jeg må oppdage og se mer på for at jeg skal komme der til at jeg kan bli hel.
Det skal være plass til at jeg, du og alle andre ønsker å utvikle oss til en bedre versjon av oss selv uten at vi skal bli arrestert for at vi ikke er spirituell nok.
Jeg kan godt leve fint med at du ikke synes jeg er en spirituell person. Jeg er så over det der med at jeg må være sånn eller sånn for at jeg ikke skal miste min identitet i det spirituelle miljøet. Jeg vet hva jeg står for og hva jeg kan og det er så deilig.
Om jeg kan hjelpe ett menneske på veien min så vet jeg at jeg har gjort en forskjell på ett annet menneske og det er det fineste jeg kan tenke på.
Jeg vet at tankene rundt det å være spirituell vil vannes ut pga at vår bevissthet økes mer og mer og det vil ikke til å gi mening mer. Og det tror jeg mange er glad for å lese, men det vil ta noen år. Frem til da så kan du lene deg tilbake og puste dypt inn og ut.
La oss få leve akkurat slik vi ønsker , gi plass til alle ulikheter og fokusere på din egen reise 🙂
Klemmer i fleng
Elisabeth